Og nå som jeg skulle legge meg..!

Rart med det. Jeg la meg halv elleve. Skulle lese litt. Og etter det må man jo sjekke nettet, lese siste nyheter og sjekke Mail. Ja, og så Instagram. Snap. På do. Mye kan ha skjedd. Så på’n igjen. Så kom jeg på at jeg snart blir utfordra i å lese et dikt eller lignende. Kom på et egetdiktet. På bloggen. Hjelpes! Passord??? Og så hjelpes!! Jeg er inne. Men må sove.

Har det godt. Skal lete i morgen. Hei til alle.

blogg, luringen

Luringa krangler om juletreet i år igjen

20131218-191234.jpg

Lille Lure er sur. Mener treet vårt er gammelt og stygt. Og uekte. Sa jeg stygt? Luringen syns det duger greit nok. I alle fall et år til. Treet ble innkjøpt på åttitallet. Selv arvet Luringen det på nittitallet. Plastikk råtner ikke. Plastikk røsser ikke.

Med litt pynt nå blir det nok bra!

20131218-200733.jpg

Humor

Regler for julegrøt

Hjelp!

Luringen skal arrangere grøtfest for maaange mennesker, og lurer på om dere har noen regler når dere serverer julegrøten?

Det er selvfølgelig mandel, og det er marsipangris i premie :)

I  Luringens barndom hadde vi strenge regler: en puttet i mandel, en annen hentet tallerkenene og fordelte de på bordet. I tillegg var det ikke lov å fortelle at man hadde fått mandelen med en gang…! Man skulle gjerne lure og late som…!

Har dere andre regler eller tradisjon for grøten?

Humor

Luringen skjønner seg ikke på Lille Lure

Lille Lure spør i går om vi skal reise og trene. Mor biter på. Trener aerobic i dag. Finner ikke Lille Lure da hun er ferdig, så tar noen minutter videre på ellipseapparatet. Der kommer Lille Lure ut fra garderoben med fregner på nesa. 18 min i solsenga gir også rødfarge til ansiktet, hehe.

Da vi kom hjem satte hun på “Et dukkehjem”. På YouTube.

Da den var ferdig, ja da swichet hun over til “Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe”.

Vel er Luringen spesiell. Noen sier også rar. Men det ble jeg da i det minste i voksen alder! Snøft! Lille Lure derimot slår jo Luringen langt ned i støvelskaftene, allerede.

Luringen er litt sur. Og ganske stolt. Hun er min <3 Den raringen!

20131217-004457.jpg

Humor

Luringen drikker pilsner på en torsdag

Luringen er brun. Hun drikker helst Bayer. Newcastle brown ale, godt juleøl og så videre. Det hender seg kjæresten kommer med en Bud. Luringen syns det er noe skvip. Men drikker.

I kjøleskapet ligger det igjen en pilsner fra Luringens førtiårsfeiring. Eller feiret på Lurings vis siste helg som trettiniåtalt. Nå. Nok med det. Lå nå igjen ei flaske med skvip. Slikt Luringer drikker på byen når det ikke er så farlig, når smaksløkene er døyvet ned med annet ræl. Ringnes.

Luringen jekker opp flaska med en god gammeldags opptrekker. Tar med seg flaska ut i stua. Setter seg ned og tar en støyt.

Pføy! Første slurk gir direkte assosiasjoner til ungdomsskole og smugdrekking av øl vi hadde tuska til oss på ulovlig vis! Vi drakk jo ikke fordi det var godt. Men fordi det gjorde godt. Eller for Luringen så gjorde det meg i det minste tøff.

Tredje slurken. Hæler’e vel. Alternativet er to bokser Bud Luringen kjøpte et mørkt øyeblikk hun var lys i sinnet og tenkte mer på han enn henne.

Jepp jepp. Så satt vi her da. Med en vond øl, tom stue og tv’n av. Ska’re først værra gæli, ska’re værra gæli.

Humor , ,

Fandens fødselsdag

I dag er det Fandens fødselsdag.

Jeg feiret med lasagne, salat, rundstykker og besøk av en varmepumpemann.

Hvordan feiret du?

Humor

Vinterdekk er bra å ha! En Kjørehistorie

Etter oppfordring fra Smultron reposter jeg denne kjørehistorien fra 2006 :)

Synes denne selvopplevde historien kan være en god påminnelse om at tiden for lengst er inne for å legge om dekkene – og at det ikke er en skam å snu (så lenge en kan vel og merke..!)

I innlegget “Sensor hadde aldri vært så redd i hele sitt liv” forteller jeg at jeg har hatt plettfri kjøring i årene etter skrekkoppkjøringen.

Må innrømme at dette kanskje var noe overdrevet:

En søndag formiddag ringer ei venninne som spør så pent om jeg ikke kan kjøre henne til åstedet for gårsdagens fest slik at hun får hentet bilen. Joda, det kunne jeg jo.

Vi kjører opp til boligfeltet og tar av ned en litt slak, svingete bakke til parkeringsplassen hvor bilen står parkert.

Hun går ut av bilen og takker så mye. Jeg snur og tar fatt på bakken opp.

Bilen kommer et godt stykke opp, men på grunn av den slake svingen mister jeg fart og begynner å spinne. Jeg rygger ned igjen. Forsøker med mer fart. Igjen. Og igjen. Det er nytteløst! Har ingen mulighet til å komme meg opp! I uken før opplevde jeg en punktering, og har derfor bare sommerdekk bak.

Min venninne begynner å tenke ut mulighetene vi har for å få meg hjem med bilen. Hun foreslår at jeg kjører bilen inn på gangveien som fører til skolen, der kan jeg kjøre av og komme meg inn på hovedveien.

Jeg setter bilen i drive og kjører inn på den smale gangveien. pulsen er i hundre og jeg svetter selv om det ikke er så veldig varmt i bilen ennå.

Avkjørselen fantes selvfølgelig ikke lenger, det var masse snø der, og til og med jeg forsto at jeg kom til å sette meg fast om jeg førte bilen uti snøhavet

Min venninne har nå forlatt meg i den tro at alt var ok og at jeg kjørte av ved skolene som planlagt.

Jeg har store problemer med å se brøytekanten (ref: “Forfengelightetens pris”, hva er gangvei og hva er grøft? Hammerpulsen lar meg ikke hvile. Jeg må bare fortsette.

Jeg er ganske godt kjent i området, og vet at ved å kjøre noen få meter til kommer jeg til en undergang og etter den tror jeg kanskje det er en mulighet for å koble seg inn på hovedveien.

(Min ukuelige vilje og gjennomførbarhet for ikke å snakke om mangel på orienteringssans utbroderes rimelig godt i innlegget mitt: “Unnskyld, vi har visst kjørt oss litt bort, de kunne ikke si oss veien til Norge?”

Når jeg kommer frem til undergangen må jeg vente litt. Det kommer et par damer med et barn på en snowracer på gangveien foran meg. De glaner på meg. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se, men stirrer rett frem mot enden av undergangen. Jeg er dritflau!

Når disse to små-uhøflige stirrende damene har passert meg, fører jeg min gamle dieselpurke møysommelig mot undergangen. Det var vannvittig smalt! Skulle tro de ikke hadde forutsett at en bil skulle passere gjennom den. Jeg triller sakte men sikkert mot enden av undergangen, bare for å bli påminnet om at gangveien tar brått til høyre med en bratt bakke opp mot hovedveien. Det er ingen skam å snu!

På denne tiden fyller bilen min hele undergangen, og da kommer det selvfølgelig en jogger foran bilen min.

Jeg er nå i et stadie hvor jeg er skrekkslagen og har tendensen til å ville begynne å le. Klarte å la vær, er redd jeg aldri hadde sluttet om jeg hadde begynt – en gal kvinnes latter.

Jeg rygger laaangsomt bakover, er redd for å skrape opp bilen med så lite klaring mot veggene.

Fryktelig stresset av denne joggeren som ikke lenger jogger, men nå tasser foran bilen min. Herregud – Kan han ikke jogge et annet sted?

Jeg kommer meg smått om senn ut av undergangen igjen, og hjernen begynner igjen å kverne: hva nå? Jeg rygger sakte bakover, men nå er jeg igjen straffet av min forfengelighet: Jeg sliter fryktelig med å se hvor jeg kan rygge.

Joggeren kommer bort til vinduet mitt, hadde jeg ikke allerede vært skitredd, hadde jeg kanskje blitt det nå. Det dukker opp et grimet fjes med igjenfrosset snørr, slim og sikkel i bart og på hake. Han har sett mitt spede forsøk på å rygge bilen og trenger ikke særlig tenkepause før han tilbyr seg å rygge bilen for meg!

Joda, der satt jeg, med en snørrete ukjent jogger som fører av min bil (som riktig nok ikke var så skummel som han først så ut, når slimet tinte opp). Jeg valgte taushet. (Han skulle i alle fall ikke få mer næring til gode historier om kvinner og bilkjøring fra denne jenta!) Han rygget bilen tilbake til utgangspunktet og snudde der jeg kjørte innpå.

Mens joggeren fortsatt satt godt plantet i mitt førersete, og jeg fortsatt satt stiv og taus som passasjer ved siden av, fortsatte vi nå ferden gjennom boligfeltet (som er et av de største her jeg bor). Vi møtte gapende mennesker langs gangveien, vi kjørte forbi baksiden til flere blokker, alt mens jeg forsøkte å se naturlig og ubesværet ut.

Var da ikke så rart at vi kjørte der. Har ikke du kjørt rundt på gangveiene en kald vintersdag i et stort boligområde kanskje???

Han tar av før den siste blokka, der gangveien deler seg og den ene går ned til bilveien.Jeg begynner endelig å føle håp. Håp om at dette marerittet av en vennegjerning nå er ved en slutt.

Når det bare er vel 20 meter igjen til vi er nede, og veien kan tas i øyesyn, da får vi øye på den. En bom! Jeg tror jeg skal grine!

Vi står i nedoverbakke, og jeg tenker at her kommer vi oss aldri opp igjen med bare to vinterdekk, og jeg angrer noe veldig på at jeg ikke hadde fått fiksa bilen som jeg skulle.

Men min helt joggeren går ut av bilen og det viser seg at bommen er til å løfte vekk. Jeg takker alle gode makter, mens joggemannen setter seg inn og kjører bilen igjennom.

Jeg takker så mye for hjelpa (og lover meg selv at jeg aldri skal reise dit igjen!) og setter snuta hjemover.

bil , , , ,

Ikke lurt av Luringen

Lurt på åssen det hadde vært å rive et plaster av øyet? Jeg veit! Det gjør JÆVLA vondt!!

Au! Luringen laseropererte øynene sine for noen uker siden. Har opplevd noen ganger at øynene sitter fast på morgenen. Ikke sånn nederst i vippene. Mer slik at øyelokket sitter fast i øyeeple. Ekkelt? Ja!! Uten forbehold!

Har til nå løst det med å forsiktig rulle øynene litt frem og tilbake før jeg har åpna øya om morran.

I dag derimot skulle absolutt Luringen SE på alarmen da den ringte. Jeg REIV formelig opp øya.

Så nå er jeg i gang med diverse øyedråper – igjen. Og dårlig syn. Som de trøster meg med at blir bra bare skaden blir bra.

Mest er det at det gjør litt vondt og jeg synes litt synd på meg selv… :(

Hilsen ikke-så-lure Luringen

Humor , , ,

Luringen og fotobokser

Lille Lure!
Kan ikke du hjelpe meg å huske hvor fotoboksene står, så jeg ikke får bot! sier Luringen lurt.

Lille Lure svarer tørt: Kan du ikke bare kjøre i fartsgrensa?

Snøft. Så jævla fornuftig unge ass.

bil, Humor , ,

Bare en gang til?

Eller kanskje var det da de pakket med seg fiskestanga, og kjørte langt inn i skogen, på veier bare han hadde nøkler til.

Der, utpå en odde, på det lille tjernet lærte han henne å fiske. Det var så gøy at Luringen sa: bare en gang til! Hun kastet. Og stadig kjente hun at han fulgte henne med blikket. Tipset om ting å gjøre, og skrøt da hun fikk det til.

Kanskje var det der. Når han ropte henne til seg. Og hadde ordnet med kaffe, jordbær og vaniljesaus. Og de satt der i skogen. I stillheten. Hun så på han. Han smilte så godt.

Og hun spurte: bare en gang til?

Humor , , ,

I fjor døde nesten min mamma

Jeg har litt motstridende følelser rundt jul. Jul har aldri vært lett hos Luringen. Jeg trodde det toppet seg med en skilsmisse midt i romjula. Men i fjor døde nesten min mamma…

Jeg har aldri skrevet om det. Jeg ble totalt annerledes. Ville ikke dele. Jeg var aller mest redd. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Neste helg er det et år siden hun ble syk.

Det kom veldig brått. Innlagt på sykehus. Jeg besøkte henne dagen etter. Og fulgte henne selv til intensiven dagen deretter. Jeg forsto ikke hvorfor de skulle ha henne der? Fordi hun hadde vært i utlandet? Hun tøyset og lo, og jeg spøkte med henne.

Dagen etter var hun sykere. Og så enda sykere. På fredag lå hun i respirator. Og dagene gikk. Hver dag besøkte jeg henne. Spritet hender. Ringte på. En pleier kom. Fortalte dagens nytt. Jeg så min mamma puste. Med en maskin. Høy feber.

Det ble jul. Jeg kjøpte et rødt julehjerte. Jeg hang det på stativet som ga henne alle de livsviktige medisinene.

De sa til meg at mamma kunne dø.

Julaften. Jeg ba. Jeg tror ikke. Men jeg måtte prøve det også! Jeg ba inni meg til noe. Vær så, vær så snill. Ikke la min mamma dø. Vær så snill. I romjulen levnet de oss lite håp. Ingen ting betydde noe. Ingenting. Mamma. Den eneste. Hver dag reiste jeg. Noen ganger to ganger.

De lettet på medisinen. De sa at pulsen økte når jeg kom. Snakket med henne. Jeg nektet å gi opp.

Fire uker. Jeg var så sliten. Sliten av å være redd. Hun ble flyttet fra intensiv. En liten seier! Men redselen var der. Hvert minutt. Hver dag reiste jeg ut.

Tre måneder, hun kom endelig hjem. Jeg måtte avvenne meg fra å reise daglig. Redselen satt i. Følte ikke kontroll. Men måtte være mamma for mine.

Om seksten dager kommer min mamma. Til oss. Vi skal feire jul. Jeg er så glad. Men så redd. Redselen slipper aldri helt taket. Redd jeg skal bli snytt.

Men det er fint. Vi lurte døden. Luringen og hennes mamma. For størst av alt er kjærligheten.

Humor , ,

Med nattkikkert på måneskinnstur

Skal vi kjøre oss en tur. Spurte han. Klokka var sent, det var vinter og det var mørkt. Vi var fortsatt nye for hverandre.

Vi reiste ut. Opp i skogen. Det er rart hvor godt en merker nærværet av en annen i en mørklagt bil på en øde skogsvei.

Fantasien løper løpsk et øyeblikk. Er han slem kan han gjøre hva han vil her ute. Men blir like fort glemt som det kom, i det han stopper bilen på ei lita slette. Nedenfor oss skinner månen over et åpent område. Han lener seg over mot meg. Jeg kjenner varmen hans. Det sitrer i meg. Han er nær uten å være nær meg.

Vil du prøve denne? Sier han og gir meg nattkikkerten. Han kjører ned vinduet. Det er helt stille. Motoren er av. De pleier å gå langs skogkanten der nede, sier han. Jeg tar kikkerten og ser. Han lener seg over og gir meg et raskt kyss på kinnet.

Jeg tror kanskje han kapret meg der… I stillheten. I spenningen. I måneskinnet.

Humor , , , , ,

Fleskepølse på maten

I dag hadde jeg fleskepølse på maten. Hvor godt det var? Nja, njo… Men det var i alle fall lenge siden!

Noen ting må en liksom bare ha.

Humor , ,

X’menn og loftsluker

Min x og jeg kranglet om loftsluken. Da jeg kom hjem fra jobb hadde snekkeren og han laget hull til luka på feil sted. I stedet for fritt der vi hadde avtalt, hadde de plassert den rett mot inngangen! Ikke fikk jeg lampe der (damer syns jo lys er lurt..). Verre var at de hadde glemt at vi hadde et skap der som skulle tilbake på plass…

Jeg forsøkte å overtale mannfolka til å flytte den, var jo tross alt ikke montert ennå.

Gi f…! Sa min x. Ikke du som skal opp på det loftet allikevel! Når jeg prøvde å si at det kanskje var litt vel tungvint å flytte på skapet hver gang…

Jeg kjøpte ut x’n. Og man må være akrobat for å komme seg opp dit. Så en ting fikk han rett i. Ikke vært på loftet siden.

Humor , ,

Luringen kjører fortsatt bil!

I sommer hadde Lille Lure og jeg vært en tur utenlands. Det er slikt Luringen driver med nå for tiden. I alle fall, vi fløy fra Torp, et par timers kjøring fra Hønefoss. I underkant to timer faktisk.

Vi landet, og hentet bilen og begynte kjøreturen hjem. Det var en varm julidag kan jeg huske. Da vi kom til Drammen kom første valget: Skaret eller Sandvika. Vi kjører alltid Skaret, det er kortest, og der kan Luringen kjøre som en rallykatt!! i alle de skarpe svingene. Men, Luringen valgte nå Sandvika denne ettermiddagen.

Hadde en baktanke. Vi trengte mat. IKEA har mat. Rask mat. Billig mat. Så hva gjør en ikke etter en ferietur, joda, en rask svingom innen dette helvete på jord. Ferdig spist kjente Luringen at jammen kjente hun dagens reising på kroppen. Vondt i hodet, trøtt og sliten. Godt å snart være hjemme!

Så vi setter oss til igjen, Sandvika rett om hjørnet, og vips! en drøy halvtime og vi er hjemme. Trodde vi.

Etter å ha kjørt en stund på E18 begynner hode å virke. Skulle vi ikke tatt av til Sandvika nå? Må være avkjøring straks? Jeg begynte å lure litt, men det var først ved avkjøringen til Slemmestad jeg var HELT sikker på at vi hadde glemt å ta av. Etter litt surr med å få bilen på rett vei kjørte vi så de ti minuttene tilbake igjen, og litt stolt (heller lettet!) tok vi av fra E18 over på E16 og Hønefoss. Vel hadde vi surra bort tjue minutter, men NÅ var vi i alle fall like rundt hjørnet for hjemme.

Vi kjører over Sollihøgda, og det er da Lille Lure foreslår at vi kanskje skulle kjørt gamleveien om Neslandet (og Utøya for de som kjenner til stedet). Joda, sier Luringen. Litt sliten, men i godt humør, for turen har vært riktig så fin. Luringen er velvilligheten selv og svinger av.

Det Luringen var for trett til å huske, var at dette ikke var den første avkjøringen, men nummer to. I praksis er vi nå bare en km fra Sundvollen. Men jeg svinger av, og da skjønner vi det begge! Jeg sier til Lille Lure at å kjøre hele veien tilbake som vi kom, bare langs fjorden, liksom motsatt vei. Nei, det blir for dumt. Det får vi ta en søndagstur! Lille Lure er skjønt enig. Så Luringen snur. Og kjører feil.

Så plutselig kjører vi igjen på E16. Men retning Oslo. Med fast midtdeler. Ingen mulighet for å snu.

Så da ble det jammen tur om Neslandet til slutt da. Når vi endelig kom på Sollihøgda igjen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Lang dog. Men fin.

bil, Humor , , ,

Luringen går for lavkarbo

Jeg er ei ganske dreven husmor blitt. Ja, får i alle fall raska sammen noe mat til disse unga. Godt blir det og. I alle fall greit. Som dette:

Denne dagen skulle Luringen lage wok. Satte i gang. Hakka kylling. Fresa den og de frosne wokgrønnsakene (freser ikke veit dere, det regelrett dør av kulde, blir kokt og så svidd), mens risvannet kokte opp. Salta og krydra, skrudde ned vannet og satte på timeren på risen. Dekka på bord. Klokka ringer og jeg skriker på unga.

Setter steikepanna med woken rett på bordet (tøys på en hverdag å lage unødvendig oppvask), og tilbake igjen for å hente riskjelen. Lille Lure og Nydelig sitter på sine vante plasser. Jeg tar kjelen, stusser et nanosekund. Jeg klarer ikke tolke. Det er n o e. Med balansen. Jeg setter den på bordet sammen med denne følelsen. Det stemmer ikke. Jeg tar av lokket. Og blir litt glad. For nå skjønner jeg det! Unga utbryter i kor: Mamma! Det er bare kokt vann!!

– Eh, jenter. Gi mamma et kvarter a’!

Humor , ,

Suksessmåling

Jeg kjører rundt i min gamle MB 98 modell. Økonomien er i grunn god, som en date en gang sa: jeg har jo en minibank i kjelleren (les: hybel). Jeg har en lønn som er brukbar, men har ellers bare ei inntekt å dele på. Lille Lure går på ungdomsskole og Nydelig er på folkehøyskole. Penger her og penger der 😉

Men jeg lever godt og klager ikke. Reiser når det passer og nyter livet med god mat, gjerne ute en gang i blant.

Min gamle MB går visst et par år til. I alle fall sånn EU-messig 😉 Jeg bruker lite penger på shopping, selv om jeg lar meg rive med i blant. Jeg har ikke negledame, jeg bruker ingen fancy frisør og jeg har sminken min i årevis.

Jeg er fornøyd med livet mitt. Dette nye livet jeg lever. Totalt annerledes fra tre år tilbake. Jeg har gått fra å leve på en blogg til å leve på ekte. Jeg kvittet meg med et dårlig ekteskap og bytta det i frihet og selvtillit. Jeg har vokst, mange kommenterer det. Jeg er trygg. Jeg er snart ferdig utdannet. Jeg har klatret. Jeg er stolt.

Jeg kjører rundt i min gamle MB 98′ modell. Sannsynligvis i to år til. Ikke fordi jeg ikke har råd til å bytte. Ikke fordi jeg ikke orker tanken på å se på nybil. Det gjør jeg rett som det er 😉 Bare fordi det gir meg frihet til så mye annet: God mat. Reiser. Jentene.

Mange måler suksess ut i fra statusobjekter. I så fall er min rustne Mercedes et bevis på hvor latterlig dårlig stelt det er med Luringen etter skilsmissen.

Men kunne ikke brydd meg mindre!

Humor , ,

VG-blogger igjen – nærmest over natten!

Jammen ble jeg inspirert til igjen å skrive, etter at vi gæmliser plutselig ble samla igjen :) Dette er bare et prøveinnlegg, må si jeg strevde litt både med passord og med å finne ut av dashbord og det hele. Men nå er jeg nå inne her.

Nå er jeg spent på om det dukker opp på forsiden av Veikrysset, og om det er noen her…?

Klem til alle som vil ha :)

Humor

Luringen kom plutselig på at hun savner dette – litt

Logget meg inn som Luringen på Facebook i går(ja, nei, jeg heter altså ikke Luringen;) ) og kom plutselig på at jeg savner blogging. Eller savner kanskje mer spesifikt bloggmiljøet.

Savner fjaseblogging, temablogging, flørteblogging, seriøs blogging,dikterblogging, krangleblogging og fylleblogging. Til og med horebloggingen savner jeg litt!

Var innom adolph i går, sentimental mimring i adventsblogging-selv om jeg savnet ølboksene var jo fulle folk og grandiosaen til stede. Rødmix’en derimot..

Kikket på veikrysset og ser dere gode gamle travere. den harde kjerne. All ære til dere som holder koken og gjør at vi som ikke lenger er aktive har et sted å kikke innom når vi får abstinenser eller bare et basale behov for å være en av oss 😉

Siden jeg nå først er i gang: jeg har det bra med fyren jeg traff, feirer årsdag rett om hjørnet. Nydelig er fortsatt nydelig, nå russeJente <3 Lille Lure er konfirmant-fortsatt like lur, plott for lur er mor noen ganger redd for 😉

Vil få ønske dere alle en riktig god jul. VGB i mitt hjerte, takk for at Bloghog gjør det fortsatt ørlite mulig.

<3 <3 <3

 

Humor

Joda, så neida, så jada… trenger tips!

Luringen har vært borte ei stund. Har ikke vært borte da, har nå tittet innom her rett som det er. Men har vært så rastløs, skjedd for mye, for lite – for dårlig unnskyldning er det uansett. Twitrer litt, facebook litt mer. Og ellers er det stille.

Det er helt hssj, men har noen tips til en søt, romantisk fin gave til en mann som fyller år rett rundt hjørnet? Omtrent like stor som Luringen i alder. Og altfor ny til at Luringen aner hva han ikke har, hva han trenger, hva han ønsker seg, hva han ikke ønsker seg.

Akkurat nå skulle jeg nå ønske jeg hadde droppet den der titt-tei i forrige innlegg, hehe. Og ja, innlegg om dette kommer. Det er bare så altfor nytt, og ingen som vet. Bare dere. Så hssj…. 😉

Humor

Hei, her er jeg!

Aner ikke hvorfor, men etter fem og et halvt år så synes jeg plutselig at det er helt greit å komme ut av skapet. Så her er jeg:

Fortsatt god lørdagsveld – vi skrives 😉

Humor

Luringen and “the Proud, Brave Viking”

Nå skal jeg fortelle dere om Vikingen fra Dublin!

Min venninne og jeg sitter på en irsk pub i Temple Bar, hører på irsk folkemusikk og stemningen er god. I hånden har Luringen en Smithwick. Plutselig setter det seg en mann ned ved siden av meg. Han introduserer seg nok, men det har Luringen glemt. I alle fall spør han hvor vi kommer fra, hvorpå jeg svarer “Norway”. Hvilken døråpner! Mannen plasserer en pekefinger ved hver tinning (på med vikinghjelmen!), og forteller om sine skandinaviske aner fire hundre år tilbake… Han var Proud! Og at jeg måtte bare spørre ham om hva som helst av Norgeshistorie så skulle han svare. Mulig han ble noe skuffet da jeg ærlig innrømte at norsk historie så absolutt ikke var min sterke side. Men mannen var underholdende, kalte meg Lovely i annenhver setning, og ville så absolutt ikke snakke om at han var finansmann og byttet på å bo mellom London og NY (jadda…)! Hehe. Men han var som sagt underholdende og vittig, og innimellom tilnærmet normal (og ikke innleggingsklar) – han var en Brave Viking måtte vite, og vi småpratet og jeg måtte dra på smile(flire)båndet en rekke ganger.

Det toppet seg vel, etter at han hadde tatt meg en dans, og vist disse pekefingrene sine ørtogførtiganger (Viking), at han så meg dypt inn i øynene:

Vet du, Lovely, at om det hadde skjedd noe her utenfor, sa han alvorlig, ja så hadde jeg gitt mitt liv på å beskytte deg. Jeg vil dø for deg. For jeg er en Brave Viking. Jeg vil aldri skade deg, aldri gjøre deg noe vondt, men behandle deg godt. Og jeg vil beskytte deg med mitt liv.

Proud, Brave Viking meets Lovely.

Lovely skulle ønske verden var litt sånn.
Ingen skinnende ridder til hest vil noen gang bli bra nok.
Jeg vil for alltid se etter en Viking.
En som vil beskytte meg med sitt liv.
Som er modig og stolt.

Sukk…

blogg, Humor, livet, luringen , , , , ,

Utrolig!! Luringen løp inn til sitt livs pers!

Ikke vet jeg om det var nervene som spilte Luringen et puss, eller om det var det høye nivået blant de få startende (Luringen ikke inkludert) som gjorde at farten ut ble så stor.

Men i alle fall så perset jeg min egen rekord på kilometeren. Voldsomt. Nesten et halv minutt. Forholdsvis mye med tanke på at jeg skulle holde ut ni kilometer til. Nuvel. Et sted i løypa der trodde jeg heller ikke jeg skulle orke å holde ut mer. Slapp haran jeg hang på. Og så gikk alt så meget bedre. Bedre i alle fall. De siste to kilometerne var på en måte de beste. Med unntak av de siste fem hundre meterne. Men jeg så på klokka at jeg løp på en fantastisk tid: 61,34. Perset meg selv med godt over seks og et halv minutt!

Jepp. Jeg er sååå innmari fornøyd. Og så mange hyggelige mennesker som alle klappet meg i mål. Jeg ble ikke sist. Jeg ble nest sist. Men med et løp med i underkant av hundre deltakere kan jeg ikke si meg annet enn fornøyd. Har liksom gjort det verste først. Løper man med hundrevis eller tusenvis av andre er det så mye lettere å gjemme seg bort.

Ja, så hurra for meg. For Luringen. For jeg er en råtass som tasser litt fortere fra gang til gang. Juhu!!

Forresten var det ikke bare det som var hyggelig. Det ble selvfølgelig en bytur med god mat, godt drikke og godt selskap. Luringen har ikke dansa så mye på årevis… Luringen er full av opplevelser og fine inntrykk. Og er ørlite stolt av seg selv. Luringen liker å utfordre seg selv, selv om dette var en overmåte stor en. Og de som så Luringen de to siste timene før start orka nesten ikke se på Luringen, for så vondt hadde de av henne. For nervene lå tjukt utapå.

Men nå er det altså over. Luringen har løpt sitt første løp med startnummer på. Dobbeltpers og premie på hylla. Hurra!!!

blogg, Humor, livet, luringen , , , , , , , , , , , , ,

Luringen er gal. GAL!

Og om det er en god eller dårlig nyhet, eller mulig kjent stoff for noen, ja det skal jeg la være usagt.

Luringen driver med sitt nye liv. Som stadig tar nye vendinger. Som nå.

Neste lørdag stiller Luringen på startstreken i sitt livs første løp med startnummer. Siden jeg nå sier ja til alt som det ikke finnes grunn for et nei, ja så må det jo nesten bli litt sånne uforutsette vendinger. Så da setter altså Luringen seg inn i en buss, fraktes over grensen og setter av gårde – hu hei – på en ti kilometer lang løype. I sneglefart.

Jeg hater – HATER – å tape. Eller i det minste, hater og ikke være god. Jeg er ikke god i løping. Luringen løper ikke, hun mest tasser. Tass, tass, tass. Og har en pers på 68 min – til nå. Det har vært mye verre. Mye.

Ja, så den som påstår at jeg ikke tar sjansene når de byr seg, ja den…

Det må allikevel sies. At jeg reiser med en del av en større gjeng. Og at Luringen nok har en baktanke med det hele. Å lage seg et større nettverk. Med folk jeg kan nikke til, småprate litt med og er jeg heldig, til og med bli kjent med.

Ja, så sånn går no daga.n Og han aller, aller første jeg kjente det blippet og bloppet litt med? Ja, dæven døtte. Det blipper og blopper enda. Enda det jo egentlig ikke burde det. Hjerter blipper og blopper tydeligvis helt uten eierens tillatelse.

Luringen elsker sin smårosa selvstendige verden. Jeg har blitt eier av nye løpesko, en ipod, en hybelboer og masse mer de siste dagene. Mye travelt. Mest bra. Har det godt, ser godt ut, og ser lyst på fremtiden. Vil nok gjerne ha noen å dele den med, men kjenner at akkurat nå har jeg aller mest lyst til en flørt og litt blipp og litt blopp.

Smask til alle som vil ha!

blogg, Humor, livet, luringen , , , , , ,

Vi du værra me mi?

Ja, for atte jeg skulle gjerne tatt deg med! Luringen skal til Lofoten! innom Bodø og Hurtigruta as well 😉 Og hun gleder seg fullstendig. Bare hun får pakket ferdig. og ikke minst orket å stå opp. Fryktelig tidlig avreise for en Luring. Men det får nå gå :)

PS Til frekke tyver og andre snuskelusker: Neida, ikke tenk på det en gang, huset er selvfølgelig ikke alene. For åssen hadde det da gått med marsvina?

Smask og klem, vi ses igjen!

PS igjen. Luringen er redd hun må ta seg sammen litt. Etter en helveteshelg med slektstreff/oppussingsstyr ser hun noe mer ut som en (potet)sekk enn et stykk dame på tur, redd de slenger meg inn i lasterommet om jeg ikke snart får meg litt skjønnhetssøvn. Dusj first thing in the morning 😉

Smask på seg!

Alvor, Humor , , , , , ,