I fjor døde nesten min mamma

Jeg har litt motstridende følelser rundt jul. Jul har aldri vært lett hos Luringen. Jeg trodde det toppet seg med en skilsmisse midt i romjula. Men i fjor døde nesten min mamma…

Jeg har aldri skrevet om det. Jeg ble totalt annerledes. Ville ikke dele. Jeg var aller mest redd. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Neste helg er det et år siden hun ble syk.

Det kom veldig brått. Innlagt på sykehus. Jeg besøkte henne dagen etter. Og fulgte henne selv til intensiven dagen deretter. Jeg forsto ikke hvorfor de skulle ha henne der? Fordi hun hadde vært i utlandet? Hun tøyset og lo, og jeg spøkte med henne.

Dagen etter var hun sykere. Og så enda sykere. På fredag lå hun i respirator. Og dagene gikk. Hver dag besøkte jeg henne. Spritet hender. Ringte på. En pleier kom. Fortalte dagens nytt. Jeg så min mamma puste. Med en maskin. Høy feber.

Det ble jul. Jeg kjøpte et rødt julehjerte. Jeg hang det på stativet som ga henne alle de livsviktige medisinene.

De sa til meg at mamma kunne dø.

Julaften. Jeg ba. Jeg tror ikke. Men jeg måtte prøve det også! Jeg ba inni meg til noe. Vær så, vær så snill. Ikke la min mamma dø. Vær så snill. I romjulen levnet de oss lite håp. Ingen ting betydde noe. Ingenting. Mamma. Den eneste. Hver dag reiste jeg. Noen ganger to ganger.

De lettet på medisinen. De sa at pulsen økte når jeg kom. Snakket med henne. Jeg nektet å gi opp.

Fire uker. Jeg var så sliten. Sliten av å være redd. Hun ble flyttet fra intensiv. En liten seier! Men redselen var der. Hvert minutt. Hver dag reiste jeg ut.

Tre måneder, hun kom endelig hjem. Jeg måtte avvenne meg fra å reise daglig. Redselen satt i. Følte ikke kontroll. Men måtte være mamma for mine.

Om seksten dager kommer min mamma. Til oss. Vi skal feire jul. Jeg er så glad. Men så redd. Redselen slipper aldri helt taket. Redd jeg skal bli snytt.

Men det er fint. Vi lurte døden. Luringen og hennes mamma. For størst av alt er kjærligheten.

6
 
 
 
 
avatar

About Luringen

Østlandsjente med to tenåringsdøtre og et hjem fylt med glede, marsvin og ikke minst hybelkaniner. Blogger humoristisk om alle episoder som rammer ei rimelig distrè dame...
Humor , ,

20 comments


  1. Sykdom er skummelt… man mister kontrollen… <3





  2. Klemmer på..





  3. Sånt sitter i en, det skal være visst. Nå håper jeg dere får en minnerik jul i år som vil fullstendig overskygge den forrige skumle! Lykke til, med en stor klem og gode tanker fra meg :)





  4. Huff! Skjønner godt at jula har blitt litt skummel da!
    Får virkelig håpe dere får en fredfylt og normal jul i år.
    Så kan fremtidige juler forbindes med kjærlighet og seier i stedet :-)





  5. Huff, dette må ha vært ubeskrivelig (eller du beskrev det da ganske så levende) vondt og vanskelig :( Rart, men jeg tenker alltid når jeg leser om ulykker og dødsfall i juletider, så innbiller jeg meg at det må være verre å miste noen/nesten miste noen i julen. Men det er selvsagt like vondt å miste noen man er glad i uansett hvilken dato det er :( Klemmer til deg :) Denne julen blir bra! 😀





    • Et dødsfall vil alltid være vondt, men det jeg opplevde i fjor var nok spesielt vanskelig. Det er så mange tradisjoner med jul. På en måte var det fint, for da ble en nødt til å gjøre ting. Samtidig var det utmattende å gjøre de tradisjonsbundne tingene når alt man ville var å trekke seg tilbake. Jeg var rastløs. Kvalm. Orket ikke mennesker. Orket mennesker. Gråten i øyekroken. Lettet hver gang jeg nettopp hadde vært der. Litt kontroll. Jo lenger unna besøket jo verre hadde jeg. Å våkne opp i uvissheten var fryktelig. Jeg ser først i dag hvor ufattelig slitsomt det var… Sååååå glad det gikk godt!!





  6. Tøffe tak! Det er i slike situasjoner man innser hva som virkelig er verdifullt her i livet. Veldig fint å høre at din mor overlevde, og vi håper dere får en fin jul sammen.

    Vi husker julen 2008, da faderen lå på det siste. Han var gammel og syk, og på sykehjem. Og han ble dårligere dag for dag. Til han døde i januar. Ikke noen spesielt hyggelig jul, nei… :-(





    • Nei, å få døden som julegjest er ingen hyggelig greie. Farmor døde natt til 1. Juledag 2006. Var en spesiell julaften det og. Men å gå slik og vente slik dere opplevde er skrekkelig. Noen ganger kommer døden som en lettelse. Fordi man trenger en avklaring. Men for meg var det ikke noe alternativ. Jeg satset alt på ett kort. Og vant <3

      1





  7. *Klemme på*

    Det er vondt når de man er aller mest glad i blir syke. Tanken på å miste er uutholdelig. Spesielt en mamma.

    Men min erfaring er at mammaer er tøffe! :)

    Det er min- hun har overlevd hjerneblødning, hjerteinfarkt, og nå sist hjerneslag og lungekreft her i høst. Det var slett ikke sikkert det ble særlig jul på oss heller.
    Men så ville skjebnen det igjen annerledes, heldigvis.

    Og ikke en eneste gang har jeg hørt henne klage, ikke en gang har hun tenkt på seg selv foran andre. Optimist ’till the end.

    Jeg skal være glad om jeg bare har en liten flik av hennes styrke.

    Klem igjem <3





    • Så flott å høre! At det er mulig å reise seg igjen. Og igjen. Beundrer din mamma. Og heldig er du :) Vi. Som har så sterke mammaer! De sa det knapt var mulig å bli frisk, så syk som mamma var. Men så feil kan de ta! Ønsker deg en gledelig jul med dine, skjønner det har vært mange tunge dager. Sååå verdt det, når det går godt :) God klem :)))





  8. Uvissheten og tanken på det å miste er ikke god. Og hvordan vi forholder oss til det, er personlig. Hjelpeløshet og følelsen av å ikke strekke til kan være forferdelig. Godt det gikk godt :-)
    Kanskje julen i år får en litt annen dimensjon?
    Jeg har alltid hatt en evne til å snu det meste til noe positivt og det har som regel hjulpet meg videre. Ikke alltid like enkelt, men det går på et vis til slutt :-)





    • Å være tilstede og oppleve ørlite kontroll var for meg det beste. Og å få være i nærheten. Og daglig kontakt med pappa. Vi var jo i samme båt…

      Jeg har allerede pyntet til jul Flabben. Har aldri pyntet så tidlig før. Tror det betyr at jeg er klar. Bare hjertet som er litt redd. Men mest glad. Over at det gikk godt :) Julen er å være sammen. Å spise god mat og utveksle gaver er hyggelig. Men å få være sammen er alt som betyr noe for meg. Å velge noe annet verken kunne eller ville jeg…





  9. Jeg kan levende sette meg inn i hvordan du og dere hadde det i fjor, Luringen, når det kom så brått og hun var kritisk syk i uke etter uke.
    Det må ha vært en veldig hard påkjenning.

    Det var godt å lese at din mor overlevde og at hun kan feire jul sammen med dere i år.

    Jeg har et litt ambivalent forhold til julen, av mange årsaker.
    En årsak er nok at jeg har feiret den så mange steder, og at forskjellene fra sted til sted har vært store.

    Min far døde julaften 2010.

    Han ble plutselig kritisk syk mens han holdt på å kle seg om til julemiddagen, og jeg og sønnene mine kjørte han i all hast til sykehuset, men livet sto ikke til å redde.

    Det var selvfølgelig vondt, men likevel tror jeg det var mindre dramatisk enn opplevelsene dine i fjor, for pappa var 92 år, hadde levd et godt og rikt liv nesten til det siste, men høsten 2010 skjønte vi at livet hans gikk mot slutten, derfor kom hele familien nordover til Bodø for å feire det vi regnet med kom til å bli hans siste jul..

    Det er jo ganske naturlig å dø når man når en så høy alder, så sorgen blir av en annen karakter enn om noen nære dør når de er yngre,

    Pappa fikk dessuten en rask og det jeg vil karakterisere som en “lett” død.
    Men julen 2010 ble jo helt spesiell for oss.
    Det var likevel godt at hele den nære familien var samlet .

    Hver julaften er jeg på kirkegården med kranser og lys på graven til mine foreldre og på graven til min siste mann.

    Det gir ro og sjelfred og forsterker mange gode minner, og er en god begynnelse på julefeiringen.

    Min første mann er gravlagt i Buskerud, men heldigvis pynter kjære familiemedlemmer graven hans hver jul.
    Det er godt å vite.

    Jeg håper at dere og din mamma får en god og fredelig julefeiring i år!





    • Det var i alle fall en dramatisk julaften dere opplevde! Det er nok alltid litt annerledes når mennesker har fått levd sine liv. Men jeg husker min farmor, som gikk bort natt til første juledag for syv år siden. Hun var ikke ferdig. Men kreften skånet henne ikke.

      Jeg bor i Hønefoss og Buskerud, kanskje ikke Å langt unna. Det er viktig å kunne stelle for sine, på den ene eller andre måten.

      Min mamma pensjoneres først til neste år. I dag er ikke det et levd liv. Jeg er svært takknemlig for at hun mot alle odds ble frisk igjen. Å ikke få kontakt med henne, og ikke vite om jeg noensinne skulle få det var tungt og vanskelig. Men hun stod han av!

      Takk for fin tilbakemelding Ragnhild!





Leave a Reply