Vinterdekk er bra å ha! En Kjørehistorie

Etter oppfordring fra Smultron reposter jeg denne kjørehistorien fra 2006 :)

Synes denne selvopplevde historien kan være en god påminnelse om at tiden for lengst er inne for å legge om dekkene – og at det ikke er en skam å snu (så lenge en kan vel og merke..!)

I innlegget “Sensor hadde aldri vært så redd i hele sitt liv” forteller jeg at jeg har hatt plettfri kjøring i årene etter skrekkoppkjøringen.

Må innrømme at dette kanskje var noe overdrevet:

En søndag formiddag ringer ei venninne som spør så pent om jeg ikke kan kjøre henne til åstedet for gårsdagens fest slik at hun får hentet bilen. Joda, det kunne jeg jo.

Vi kjører opp til boligfeltet og tar av ned en litt slak, svingete bakke til parkeringsplassen hvor bilen står parkert.

Hun går ut av bilen og takker så mye. Jeg snur og tar fatt på bakken opp.

Bilen kommer et godt stykke opp, men på grunn av den slake svingen mister jeg fart og begynner å spinne. Jeg rygger ned igjen. Forsøker med mer fart. Igjen. Og igjen. Det er nytteløst! Har ingen mulighet til å komme meg opp! I uken før opplevde jeg en punktering, og har derfor bare sommerdekk bak.

Min venninne begynner å tenke ut mulighetene vi har for å få meg hjem med bilen. Hun foreslår at jeg kjører bilen inn på gangveien som fører til skolen, der kan jeg kjøre av og komme meg inn på hovedveien.

Jeg setter bilen i drive og kjører inn på den smale gangveien. pulsen er i hundre og jeg svetter selv om det ikke er så veldig varmt i bilen ennå.

Avkjørselen fantes selvfølgelig ikke lenger, det var masse snø der, og til og med jeg forsto at jeg kom til å sette meg fast om jeg førte bilen uti snøhavet

Min venninne har nå forlatt meg i den tro at alt var ok og at jeg kjørte av ved skolene som planlagt.

Jeg har store problemer med å se brøytekanten (ref: “Forfengelightetens pris”, hva er gangvei og hva er grøft? Hammerpulsen lar meg ikke hvile. Jeg må bare fortsette.

Jeg er ganske godt kjent i området, og vet at ved å kjøre noen få meter til kommer jeg til en undergang og etter den tror jeg kanskje det er en mulighet for å koble seg inn på hovedveien.

(Min ukuelige vilje og gjennomførbarhet for ikke å snakke om mangel på orienteringssans utbroderes rimelig godt i innlegget mitt: “Unnskyld, vi har visst kjørt oss litt bort, de kunne ikke si oss veien til Norge?”

Når jeg kommer frem til undergangen må jeg vente litt. Det kommer et par damer med et barn på en snowracer på gangveien foran meg. De glaner på meg. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se, men stirrer rett frem mot enden av undergangen. Jeg er dritflau!

Når disse to små-uhøflige stirrende damene har passert meg, fører jeg min gamle dieselpurke møysommelig mot undergangen. Det var vannvittig smalt! Skulle tro de ikke hadde forutsett at en bil skulle passere gjennom den. Jeg triller sakte men sikkert mot enden av undergangen, bare for å bli påminnet om at gangveien tar brått til høyre med en bratt bakke opp mot hovedveien. Det er ingen skam å snu!

På denne tiden fyller bilen min hele undergangen, og da kommer det selvfølgelig en jogger foran bilen min.

Jeg er nå i et stadie hvor jeg er skrekkslagen og har tendensen til å ville begynne å le. Klarte å la vær, er redd jeg aldri hadde sluttet om jeg hadde begynt – en gal kvinnes latter.

Jeg rygger laaangsomt bakover, er redd for å skrape opp bilen med så lite klaring mot veggene.

Fryktelig stresset av denne joggeren som ikke lenger jogger, men nå tasser foran bilen min. Herregud – Kan han ikke jogge et annet sted?

Jeg kommer meg smått om senn ut av undergangen igjen, og hjernen begynner igjen å kverne: hva nå? Jeg rygger sakte bakover, men nå er jeg igjen straffet av min forfengelighet: Jeg sliter fryktelig med å se hvor jeg kan rygge.

Joggeren kommer bort til vinduet mitt, hadde jeg ikke allerede vært skitredd, hadde jeg kanskje blitt det nå. Det dukker opp et grimet fjes med igjenfrosset snørr, slim og sikkel i bart og på hake. Han har sett mitt spede forsøk på å rygge bilen og trenger ikke særlig tenkepause før han tilbyr seg å rygge bilen for meg!

Joda, der satt jeg, med en snørrete ukjent jogger som fører av min bil (som riktig nok ikke var så skummel som han først så ut, når slimet tinte opp). Jeg valgte taushet. (Han skulle i alle fall ikke få mer næring til gode historier om kvinner og bilkjøring fra denne jenta!) Han rygget bilen tilbake til utgangspunktet og snudde der jeg kjørte innpå.

Mens joggeren fortsatt satt godt plantet i mitt førersete, og jeg fortsatt satt stiv og taus som passasjer ved siden av, fortsatte vi nå ferden gjennom boligfeltet (som er et av de største her jeg bor). Vi møtte gapende mennesker langs gangveien, vi kjørte forbi baksiden til flere blokker, alt mens jeg forsøkte å se naturlig og ubesværet ut.

Var da ikke så rart at vi kjørte der. Har ikke du kjørt rundt på gangveiene en kald vintersdag i et stort boligområde kanskje???

Han tar av før den siste blokka, der gangveien deler seg og den ene går ned til bilveien.Jeg begynner endelig å føle håp. Håp om at dette marerittet av en vennegjerning nå er ved en slutt.

Når det bare er vel 20 meter igjen til vi er nede, og veien kan tas i øyesyn, da får vi øye på den. En bom! Jeg tror jeg skal grine!

Vi står i nedoverbakke, og jeg tenker at her kommer vi oss aldri opp igjen med bare to vinterdekk, og jeg angrer noe veldig på at jeg ikke hadde fått fiksa bilen som jeg skulle.

Men min helt joggeren går ut av bilen og det viser seg at bommen er til å løfte vekk. Jeg takker alle gode makter, mens joggemannen setter seg inn og kjører bilen igjennom.

Jeg takker så mye for hjelpa (og lover meg selv at jeg aldri skal reise dit igjen!) og setter snuta hjemover.

4
 
 
 
 
avatar

About Luringen

Østlandsjente med to tenåringsdøtre og et hjem fylt med glede, marsvin og ikke minst hybelkaniner. Blogger humoristisk om alle episoder som rammer ei rimelig distrè dame...
bil , , , ,

14 comments


  1. Dette er noe av det herligste som noensinne er postet på vgb!
    Trur jeg dauuuuer, må lese igjen!!! 😀

    Hahaha!!!

    Min favoritt!!!!

    Hæhæhæhæ 😀





  2. Og nå stirrer alle på meg her…
    Note to self: IKKE lese hos Luringen når du sitter på bussen!!

    Jeg kan virkelig se for meg hvordan du så ut der! 😀





  3. ha ha ha hærlig…





  4. Denne og oppkjøringen er absolutt mine Luringfavoritter 😀 Dine historier har faktisk fått meg til å komme ut av skapet. Heltrævvadårligikketilstedeværendestedssans – syndromet 😀 Tommel!





  5. :-)

    det kunne ha vært meg.. føler meg veldig igjen i kreative løsninger som ikke er så gode….





Leave a Reply